Det finnes ingen helhet, av Helga Flatland.

En hel bygd er rammet av sorg etter at tre kammerater blir drept av en bilbombe, under tjeneste i Afghanistan. De er fire kammerater som reiser for å tjenestegjøre i Afghanistan sammen. Bjørn kommer hjem i live. Han var syk den fatale dagen og ble ikke med ut på oppdraget. Han sliter med sorg, savn, men også med et intenst sinne. Sinne på kammeratene som er borte for alltid, og lar han være igjen med alle spørsmålene. Spørsmål han selv sliter med, men også alle spørsmålene fra familiene og bekjente i bygda. Et sted der alle kjenner alle.

Boka handler om sorg, og hva den gjør med enkeltmennesket, med relasjoner og familieforhold. Forfatteren skildrer så dyptfølende og intenst personene i de tre familiene, og kammeraten Bjørn. Jeg blir glad i dem og personene følger meg lenge etter at jeg har lagt boken fra meg. Tar meg i å tenke på hvordan det går med Karin og Hallvard, foreldrene til Tarjei, og kammeraten Bjørn. Jeg blir også godt kjent med Ragnhild, legen i bygda, som etter beste evne prøver å følge opp den enkelte tilbake til hverdagen. Hjelpe dem ut av depresjon og resignasjon, gradvis tilbake til jobb og hverdagslige rutiner.

Likevel, boken er ikke tung og trist. Den er full av håp og kjærlighet. Forteller om samholdet i bygda. Vanene deres til hverdags og fest. Livshistoriene deres i fortid og nåtid. Jeg greier ikke å la være å følge de små skrittene de tar fra dyp, lammende sorg tilbake til en form for normalitet. Gradvis endrer sorgen seg fra å være uutholdelig smertefull til å bli gode minner om deres kjære, som deles og prates om.

Den tragiske hendelsen endrer alt og alle i bygda både på godt og vondt. Jeg ble så engasjert og glad i disse personene at det var vanskelig å legge boken fra seg.

Anbefales på sterkeste! Jeg håper på en fortsettelse!