psykologisk thriller

SANTA  PSYKO, av Johan Theorin.

Jeg var så skuffet etter forrige bok av Johan Theorin; Blodleie, og var derfor litt usikker på om jeg skulle lese Sankta Psyko. De først bøkene av Theorin; Skumringstimen og Nattefokk, er blant mine favorittbøker, og det er derfor jeg hadde så store forventninger til Blodleie. De bokanmeldelsene jeg har lest angående Sankta Psyko, spriker. Noen elsker boken, andre er skuffet, eller har rett og slett avbrutt.

Ja, så hva mener jeg? Jeg vil prøve å beskrive boken objektivt, uten å være akademisk, eller analyserende. Da er det kanskje litt lettere å bestemme seg for om du vil lese boken eller ikke. I Sankta Psyko blir vi kjent med førskolelæreren Jan, som søker jobb på en barnehage, som ligger ved siden av et sikkerhetsklarer sykehus, der blant annet psykisk syke kriminelle blir behandlet. Han får jobben, men allerede under jobbintervjuet kommer det frem at Jan har noe å skjule. Da overlegen skal kontakte referanser, tenker Jan; "Bare han ikke ringer Gaupen!" Barnehagebarna har en av foreldrene sine innlagt på sykehuset. Og som endel av rehabiliteringen av pasientene, skal de få treffe barna sine med jevne mellomrom. Det er ikke lov å spørre barna om hva de har opplevd eller snakket om under besøkene. Det er derfor overlegen på sykehuset som gjennomfører jobbintervjuene.

 Tre av barna bor i barnehagen i påventa av fosterhjem, de andre barna bor i fosterhjem. Det går en underjordisk tunnel mellom barnehagen og sykehuset, og personalet må følge barna til besøksrommet.Jan er veldig ivrig etter å følge, og han studerer alle detaljer på veien, og er fanatisk opptatt av hvordan han skal komme seg inn på sykehuset. Hvorfor vil han inn, mens andre helst vil ut?.  Johan Theorin veksler mellom å fortelle om nåtid og fortid. Vi får bit for bit innblikk i hva som skjedde i Gaupen, men får også snart servert flere mysterier. Vi får beskrevet noen traumatiske opplevelser fra oppveksten hans, og det er noe som ikke stemmer med en av kollegane. Det er noe som plager henne. Jan fatter også snart interesse for naboen i blokka, da han oppdager at han har jobbet på Sankta Psyko. Som leser danner jeg meg fort en formening om hvordan ting henger sammen. Det viser seg til slutt at ting ikke er som jeg tror. Ingenting blir avslørt før siste side er lest.

Mellom linjene kan jeg lese en viss samfunnskritikk. Den viser hvor galt det kan gå når ledelsen ikke er nøyaktig i referansesjekk, og heller ikke lytter til og aktivt følger opp de ansatte i hverdagen. Den gir også et spark til et samfunn som setter foreldre og voksnes behov foran barna sine behov. Boken kom ut i 2012.

Selvom leseren tidlig i boka blir servert antydninger om at noe alvorlig har skjedd, blir ikke boka ordentlig spennende før du har lest de 150 første sidene. Er du like glad i gode romaner, er nyskjerrig og har tålmodighet, er denne boka absolutt å anbefale.