Vill og vakker islandsk natur.

Karitas og

Kaos på lerret.

av Kristin Marja Baldursdottór.

De to historiske romanene om Karitas har fått både terningkast 5 og 6. Etter å ha lest dem, skjønner jeg godt hvorfor. Vi får følge Karits fra hun er ung jente i 1915, gjennom oppvekst, vosen alder og alderdom helt frem til 1999. Vi blir kjent med Karitas drømmer og fremtidsplaner, hennes forhold til familie og venner, hardt arbeid, tragedier, dramatiske hendelser, reiser til Paris, Roma, New York. Vi blir kjent med Karitas lengsler, rotløshet, dype depresjoner og hennes kamp for å bli akseptert som kunstner. Er du glad i historiske romaner, vil du elske historien om Karitas. Forfatteren sløyfer lange innledninger og personkarakteristikker, og setter leseren rett inn i handlingen. Historien starter med en islandsk enke med seks barn, en av dem er Karitas. Enken heter Steinunn, og har en drøm og et mål om å greie å skaffe alle barna utdannelse. Noe som kan virke umulig i den situasjonen hun er i; langt ute på den islandske bygda, men minimalt med penger. Hun tar en dramatisk beslutning, som får hennes medbygninger til å tro hun har gått fra vettet. Hun tar med seg de seks barna på en lang båttur langs kysten med Akureyri som reisens mål. Det blir en lang og slitsom reise.

Vel fremme i Akureyri, blir familien innlosjert på loftet av en sjøbod. De bor trangt og kalt. Jobber fra morgen til kveld og alle må bidra. Karitas får i oppgave å ta seg av husarbeidet og den mindste av søskene hjemme. Hun er oppfinnsom og omsorgsfull overfor familien og finner kreative løsninger for å få tak i det familien trenger av mat og inntektsgivende arbeid. Karitas er snartenkt og finner de rette ordene til rett tid, noe som redder familien ut av vanskelige situasjoener flere ganger. Selv drømmer hun om å bli kunstner. Far hennes hadde gitt henne en notisbok, og lært henne å tegne, før han druktnet på havet. I ledige stunder finner hun frem boka og tegner det som faller henne inn. Hun er vitne til at den ene etter den andre av søskene blir sendt på skole, og hun begynner å bli uttålmodig og miste troen på at det noen gang skal bli hennes tur. Tilfeldighetene skal ha det til å lykken treffer hennes vei, og på overrakende vis får hun dekket utdannelsen sin ved det kongelige kunstakademi i København. Støtten kommer fra en velstående person, som også har vært en venn og støttespiller for Karitas i lang tid.

Når Karitas kommer tilbake fra endt studier, ønsker hun å jobbe på sildemottaket for å spare seg opp penger til å kunne jobbe med kunsten. Så møter hun Sigmar, som viser seg å være den store kjærligheten. Deres drømmer og fremtidsplaner kolliderer og skaper flere konflikter dem imellom. De får tre barn sammen, men Karitas er mye alene, siden Sigmar er ute på fiske store deler av året. Karitas kjemper seg igjennom hverdagsutfordringer i den lange, tøffe vinteren. Beskrivelsene er så gode at jeg kan se for meg klippene, tåka og den bitende vinden i ansiktet. Det er også rørende beskrivelser av hvordan innbyggerne i bygda støtter opp om og tar vare på hverandre. Trenger noen hjelp, er det alltid noen som stiller opp. Men Karitas sliter i morsrollen, og merker hvordan kunstnerdrømmen sliter i henne. Vi følger henne gjennom dype tragedier, oppbrudd og lengsler.

Den røde tråden gjennom hele historien er kvinnekamp, og kvinnefrigjøring. Karitas møtte motgang, tvil og krass kritikk fra familie og venner, men også fra innsiden av seg selv. Heller ikke jeg som leser greier å støtte Karitas i mange av hennes avgjørelser, men likevel blir jeg veldig glad i henne. Kjærligheten mellom henne og Sigmar forblir lidenskapelig gjennom hele deres liv, på tross av at de forholder seg til ekteskapet dem imellom på en måte som både da og nå, er høyst uvanlig.

Jeg ble glad i Karitas og alle dem hun omga seg med. Jeg savner dem veldig. Tenk om forfatteren kunne skrive en oppfølger, hvor vi fikk følge livet til Silfa.